En liten oppdatering når tiden strekker til 📃

Gjennom jobben min er jeg tidvis innom mange steder, møter mange mennesker, tar ennå flere bilder og opplever mye som aldri havner på Instagram eller i en portefølje. Samtidig skjer livet utenfor jobb, med to gutter, kamera i bagen og en kalender som av og til er litt fullere enn jeg synes er komfortabelt.

Så jeg har bestemt meg for én ting.

Når tiden strekker til, har jeg lyst til å dele noen historier her.

Ikke fordi jeg tror hverdagen min er så veldig mye mer unik enn mange andre sine, for det er mange aleneforeldre i samme situasjon som meg, men fordi jeg tror det finnes verdi i de små øyeblikkene. I det å tørre å gå utenfor komfortsonen med barn på slep. I det som skjer mellom oppdragene. Og i de små øyeblikkene og minnene som skapes håper jeg det ligger et lite fnugg av inspirasjon til de som lar hverdagskabalen og inngrodde rutiner og frykt stoppe en, slik de gjorde med meg før, og noen ganger fortsatt.

Den første historien skrives faktisk fra biltur, eller rettere sagt, i skrivende stund på verandaen på en hytte som ligger omtrent midt i mellom Sande i Vestfold og Nordfjordeid. Jeg er lettere sjokkert over at det er dekning her!

Vi er på vei til Nordfjordeid, hvor jeg skal være på oppdrag for min faste arbeidsgiver Protect Vakthold under Malakoff Rockfestival. Denne gangen er begge guttene med, noe som er ekstra hyggelig, og det som først og fremst er en jobbreise, har blitt gjort om til en liten sommeropplevelse. Pleasure or business? Begge!

Minstemann har arvet et billig og enkelt speilløst kamera for nybegynnere, men likevel så føles det som et ordentlig kamera, noe som gjør at det ikke er så skummelt at han bruker det. Han har allerede begynt å se verden på sin egen måte, og det er ganske fascinerende hvor annerledes en fireåring ser motivene rundt seg. Hvis man kan kalle mye av det for motiv da. Men for han er det det. Og dette gjør det jo ekstra gøy å være med mamma på "jobb", for meg er dette bare gøy og har ingenting med jobb å gjøre, for da samarbeider vi og han er mamma sin lille hjelper.

Vi stopper litt oftere. Ser litt mer. Skynder oss litt mindre.

Kanskje er det nettopp underveis de beste historiene oppstår? Og de fineste minnene? De som blir limt inn i minnebøkene når man tar de skippertakene og endelig får surret seg til å ordne det? Jeg er hundre prosent sikker på at det er da de fineste minnene skapes, de man pakker trygt inn i hukommelsen og tar med seg videre i livet. De små tingene i livet er de fineste.

Det er i hvert fall de historiene jeg har lyst til å dele her.

Noen vil handle om foto og film.

Noen om markedsføring.

Noen om jobb, reiser, natur, det å tråkke utenfor komfortsonen sin, ha troen på seg selv og fine møter.

Og noen handler sikkert bare om livet, akkurat slik det fine kaoset vårt er.

Vi får se hvor denne lille bloggen tar meg. Jeg håper du har lyst til å bli med på reisen.

Av Abel om det skulle vært usikkert.